Industribygda Riska

Industri- og håndverksbedrifter har florert i Riska. Mølla er velkjent, treskofabrikken likeså. Men det har også vært sildeoljefabrikk, ullvarefabrikk, tønnemakerverksted og båtbyggeri. Alle disse er saga blott i dag, men historien lever likevel videre.

 

Stavangermannen Christian Becker Svendsen var en driftig mann. Da 1870-årene nærmet seg en slutt, etablerte han en stor møllebedrift i Hommersåkvågen. Becker Svendsen var en av de aller største handelsmennene i Stavanger, der han drev en omfattende forretning med sildeeksport og skipsrederi, engrossalg og butikkhandel.

 

Starten på sin satsning i Hommersåk kom i 1875, da den driftige stavangermannen kjøpte et gårdsbruk i bygda. De følgende årene fikk han hånd om nesten alle vannrettighetene oppover Frøylandsånå. Han fikk også ordnet seg med gårdbrukerne på Frøyland så han kunne mure en demning ved Frøylandsvatnet, samt en demning på Hommersåk, og et stort område som tidligere hadde vært oppdyrket ble nå stående under vann. Dette området er i dag parkperlen Stemmen.

 

Anleggsarbeidet krevde mange arbeidsfolk, og i løpet av få år kom en hel del innflyttere til bygda. Den første tiden var flere steinhoggere i arbeid. En av dem var svensken Karl Gilberg, som var spesialist i å hogge ut kvernsteiner. Etter at mølleanlegget var ferdig, var det bruk for både møllebestyrer og folk som mestret møllearbeid. Det kom derfor flere nye personer tilflyttende, både enslige og folk med familie.

 

Hommersaags Møllebrug kom i drift i 1878, og de første tretti årene ble det malt korn og produserte mel til folkemat. Grunnleggeren Christian Becker Svendsen gikk konkurs i 1882. Han ble tiltalt for uærlige forhold ved forretningsdriften, og blant folk i Riska kom det ut et rykte om at han ”blandet sand i melet”. Noen av de ansatte overtok møllebedriften, solgte gårdsbruket og videreførte møllebruket. Ved folketellinga i 1891 arbeidet seks menn i bedriften, en var møllebestyrer, de andre var ”daglønnere”.

 

Møllebruket ble kjøpt opp i 1904 og bygd om til gjødsel- og sildoljefabrikk. Av fiskeavfall fra hermetikkfabrikkene i Stavanger ble det produsert sildeolje og sildemel til dyrefór, og fiskebeina ble malt til beinmel som ble brukt som gjødsel. Et tilleggsprodukt var lim, som også ble laget av fiskebeina. M. A. Grude skriver i sin skildring av Jæren fra 1914 at denne fabrikken ”sysselsætte i Regelen 6 Arbeidere, men mange flere i visse Perioder, naar Fiskerierne slaar godt til. Den aarlige Produktion ca 3 000 Sække afsættes for Størstedelen i Tyskland”.

 

Den nye produksjonen førte en del miljøproblemer med seg. Han som bodde nærmest Mølla, klagde på lukten og flytta vekk. Og eldre folk kan ennå huske fiskeavfallet og de digre torskehodene som lå til tørk utover berg og holmer nede i Vågen. Man brukte bensin for å lage limet og dette var ikke ufarlig. Høsten 1910 brant hele fabrikken ned. Den fikk nye eiere og fabrikken ble bygd opp igjen året etter, men nå som murbygning. Og limproduksjonen ble det slutt med.

I 1922 kjøpte Stavangerfirmaet T. Skretting anlegget. Da begynte man å male mais til husdyrfór. Senere gikk man i gang med en allsidig produksjon av kraftfór. Her malte de korn, blanda forskjellige fórblandinger og hadde stort kraftfórlager. 30-40 mann hadde arbeidsplassen sin her. Det var faktisk noen som pendlet helt fra Stavanger.

 

Kvernbruk

I Hestånå var et gammelt kvernbruk. Husmennene i Vågen og Breivik hadde brukt dette vannfallet, og en bonde på Li hadde også rett til å drive kvernbruk der. På slutten av 1800-tallet kjøpte Johan Li fra Grytvik vannfallet. Han fikk også ordnet seg med Hetlandsbøndene slik at han kunne demme opp vassdraget. Her drev han et mindre garveri, men dette brant senere.

Tidlig på 1900-tallet kjøpte Ola Persen Haugstad og Ole Haualand opp vannrettighetene i Hestånå. De bygde det ut til mølle og begynte rundt 1908 med å male havre og bygg til dyrefór. Dette leverte de til Holst og Sømme, og til Jonas Øglænd. Ole Persen trakk seg ut i 1914, og i stedet kom Tobias Hogstad. Men under første verdenskrig overtok Berge Haualand hele Heståens bruk. Berge etablerte i tillegg sagbruk. Ellers fortsatte han med å male havre og bygg, etterhvert også mais, til fór. I tillegg til eierne var det folk som hadde småjobber her. Men det var ikke elektrisitet dengang. Alt gikk på vannkraft. I sommertørken kunne det være lite vann, og om vintrene frøs det. Berge Haualand var egentlig tømmermann, og i perioder med lav vannføring arbeidet han blant annet med utstyr til vogner og kjerrer. Berge malte mais for Felleskjøpet, men etter at de fikk egen mølle ute på Kvalaberget fikk han mindre arbeid. Da krigen kom, solgte han.

 

Ullvarefabrikken

Oppe i Frøylandsånå hadde haugianerne på 1800-tallet en vadmelsstampe der de behandlet ulltøy. I vårt hundreår drev Harald Øglænd en ullvarefabrikk i Øykhagjen. Han hadde arbeidet på ullvarefabrikken som svogeren hans hadde startet på Øksnavad i Klepp. Så kom han fra Frøyland i 1901 og begynte for seg selv. Til å begynne med leide han en del vannfall av Frøylandsbøndene, senere kjøpte han dem. Han fikk også kjøpe en tilgrensende parsell.

I 1902 fikk Øglænd reist fabrikkbygningen, og maskinene installerte han selv. Her drev han for det meste med spinning, men også en del veving. Noen storbedrift ble dette aldri, det gikk mye på leiespinning. I tillegg til Øglænd jobbet en spinnemester på fabrikken, og senere var det tre faste ansatte i flere år, og dessuten noen sesongarbeidere.

Overfor ullvarefabrikken hadde Harald Øglænd et kvernhus der han malte korn for andre. Dette var en gammel tilleggsnæring på Frøyland, og Øglænd holdt på med det til rundt 1950.

 

Tønnemakerverksted

Johan Svendsen fra Flekkefjord var tønnemaker. Han hadde først hatt virksomhet i Stavanger, men kom til bygda i 1912. Tre år senere kjøpte han notahuset som gårdseierne på Frøyland hadde nede i Vågen, bygde det om og begynte med bøkkerverksted. Tre mann arbeidet der og produserte tønner. Etterhvert ble det ombygde notahuset for lite, og i 1918 ble det bygd nytt bøkkerverksted ved siden av. Det gamle huset ble da brukt til lager. Utover i 1920-årene opphørte tønneproduksjonen, og i 1928 solgte Svendsen både huset sitt og bøkkerverkstedet.

 

Treskofabrikken

Ola Persen Haugstad hadde vært med på å starte Heståens bruk, men han trakk seg ut og begynte med trevarefabrikk i 1914. Først leide han det øvre vannfallet i Stampå på Frøyland og begynte med parkettproduksjon. Så var han rundt om i Stavanger og la parkettgulv. Etter 1-2 år gikk han over til å produsere tresko. Haugstad kjøpte treskomaskiner fra Danmark og stilte dem opp i Stampå. Her hadde han så stor produksjon at han som regel hadde en mann i arbeid utenom seg selv. Da det kom elektrisitet til bygda i 1920 flytta han fabrikken sin ned i Krossen der han bodde. Han holdt til i kjelleren på huset sitt i omtrent ett år, men så bygde han egen fabrikkbygning. De første treskomaskinene han hadde solgte han til Sandnes dreieri og lagde nye selv. Her var ni mann i arbeid i slutten av 30-årene. Utenom tresko ble det produsert tregongar med lær på. Ellers ble det produsert pyntesko og leketøysbåter som souvenirer.

 

Sildesalteriet

Den tidligere seilskuteskipperen M. C. Høie hadde hatt gård på Usken. Senere drev han skipshandel på fisketorget i byen. Under første verdenskrig begynte Høie å levere sild til engelskmennene. Rundt 1915 kjøpte han et par mål i Breivik og satte opp et stort treetasjes hus med svære halvtak på sidene. På utsida var det en trekai.

Til å begynne med tok han bare inn sild og strødde salt på. Da var få folk i arbeid. Senere klipte de silda i halsen og la om. Det ga arbeid til mange, og i følge Riska-boka til Eivind Smith var i alle fall sju personer var her på den tiden. Da krigen var over gikk sildsalteriet konkurs. Et par bønder på Riska kjøpte huset, og det ble bygd tre løer av materialene.

 

Båtbyggeri

I forrige århundre var det mange skipsverft i Ryfylke hvor det ble bygd treskuter for Stavanger-redere. Sigurd Sagen var av en gammel båtbyggerfamilie fra Vikadal. Han var selv skipstømmermann og båtbygger og hadde arbeidet på Rosenberg. I 1917 kjøpte han et stykke i Vågen, og han og broren Freidar begynte å bygge båter her. Freidar falt tidlig fra, og etterpå arbeidet den yngre broren Håkon en stund på verftet. Til å begynne med ble det bygd mindre båter, motorbåter, men senere bygde man også skuter og reketrålere. I tillegg drev man reparasjoner, blant annet ombygging av båtene til A/S Riskafjord. Til vanlig var det to-tre mann i arbeid utenom eieren, men på større jobber var opptil ti mann i sving.

 

Bakeridrift

Fra 1877 hadde Hans Iversen fra Haualand hatt et lite småbruk nede i Vågen. Han var tømmermann, men i 1890-årene startet han butikk. Etter at mølla ble bygd om til sildoljefabrikk flyttet han vekk. Huset og forretningen ble overtatt av Ludvig Hogstad i 1905. Han solgte det gamle våningshuset og bygde nytt på den øvre siden av veien. Her hadde han butikken, og i tillegg satte han opp bakeri på eiendommen. Der hadde han en baker i arbeid.

Det ble snart etablert to konkurrerende bakerier i Hommersåk. Anton Kvalø hadde arbeidet noen får år hos Ludvig Hogstad, men sluttet og bygde et eget bakeri nede på kaien. I 1910 ble det kalt ”bageri med inventar”, men det ble lagt ned noen år senere. På et tidspunkt eide Andreas Mauritzen dette bakeriet, og etter 2. verdenskrig drev Martin Østensen noen år som baker her.

Ludvig Hogstad hadde noe senere en annen baker som hette Govert Lode. Han kjøpte det gamle gårdshuset på Kjeisargarden i 1921 og drev bakeri der på 1920-tallet.

 

Trebearbeidelse

I slutten av trettiårene skulle to snekkerverksteder se dagens lys i Riska. Gunleiv Hovland nederst i Frøylandsbakken lagde jærstoler, mens Morgan Bjelland, som hadde kjøpt huset til smeden Aarre, først produserte vaskebrett. Senere lagde han for det meste dører og vinduer. Erling Hetland hadde drevet møbelfabrikk på Indre Hetland noen år da han flyttet ned i Krossen i 1943. Her satte han opp en stor bygning på haugen overfor skolen. Han hadde folk i arbeid og de produserte småbord og salongbord. I 1954 flyttet han til Sandnes, og kommunen kjøpte bygningen og innredet den til skole.

 

Leif Hogstad drev båtbyggeri nede i Vågen, og hadde også folk i arbeid. Han var gift med datteren til Sigurd Sagen og i 1951 gikk de to bedriftene i sammen.

Ikke så langt fra møbelfabrikken til Erling Hetland drev Ellertsen blikkenslager-verksted. Her arbeidet det to-tre mann, og de produserte fór-automater og drikkekar for kyllinger. I 1953 overtok Kåre Hansen dette verkstedet og begynte med støperi der.

I 1962 etablerte Berge M. Bertelsen manufaktur- og broderiforretning på Hommersåk. Senere har han gått mer over til produksjon av broderivarer og engrosomsetning. Her arbeider det mange, særlig kvinner i deltidsstillinger.