Brannvernet i bygda

 

Riska Brannvern fotografert rundt 1955
I etterkrigstiden var Riska i vekst, og i 1949 ble det behov for en mer organisert form for brannvern. Bygda hørte til Hetland kommune, og det ble altfor langt å komme fra Stavanger for å slokke når det brant.

Brannvesenet i Riska var basert på frivillighet. I begynnelsen var utstyret plassert i et skur ved den gamle skolen. Alt utstyret var enkelt og laget slik at det kunne fraktes på et lasteplan. Anders og Knut Eikeland hadde lastebil og fikk ansvaret for å frakte utstyret. Begge to bodde like i nærheten av skolen og var ”lett tilgjengelige”. Det var ofte sånn at lastebilene sto i sandtaket på Lutsi, derfor kunne det ta litt tid før brannslukkingsutstyret var på plass.

Brannvernutstyret på den tiden kan ikke sammenlignes med dagens, de hadde verken brannhjelmer eller brannhemmende klær. Klærne den gang var av typen ”regnfrakk”, de var store og tunge. Det var slett ikke sikkert at den som kom sist fikk en frakk.

Behov for utstyr meldte seg, og en vannpumpe som sto på en tilhenger ble skaffet til veie.

Etter hvert som nytt utstyr kom i ”hus”, så ble det bare sånn at pumpen ble eiet av en. Nåde den som rørte pumpen min.

 

 

Vannpumpen var i bruk helt frem til tiden rundt 1980.

 

I 1961 ble det kjøpt en gammel brannbil som hadde vært på Sola flyplass. Egentlig fant de den hos en skraphandler på Tasta. Forskjellig utstyr ble montert på dugnad av brannmennene.

Samtidig med at brødrene Eikeland fikk ansvaret for brannstasjonen, ble familienes fellestelefon benyttet som vakttelefon. Det var alltid en voksen hjemme på vakt. Ungene fikk beskjed om ikke å snakke for lenge i telefonen i tilfelle noen ringte om brann. På grunn av dette hadde ungene lenge frykt for å ta telefonen.

Innkallingen av det frivillige brannmannskapet besto av en sirene som var en gammel flyalarm. Denne hadde håndsveiv og var slett ingen jobb for pyser. Sveiven var tung i starten og lyden var forferdelig. På dagtid var det Agnes eller Margit (konene til Anders og Knut) som tok imot brannmeldingen. De låste opp garasjen og startet sirenen.

Brannmannskapet jobbet rundt om i bygda– på møllå, skolen, butikken og i posten. Det var om å gjøre å komme så raskt som mulig. Kom man for sent, kunne brannbilen allerede ha kjørt.

Lyden fra sirenen hørtes godt i bygda, og folk kom til for å se hvor det brant.

Det kunne hende at ivrige tilskuere nådde frem til brannen før brannbilen, for den var ikke alltid til å stole på. Den ville rett og slett ikke starte, eller den stoppet på vei til brannen. En gang ble den stående i Krossen – de gjorde et forsøk på å renne den i gang ned bakken.

Da brannstasjonen var ferdig bygget i 1965, flyttet sirenen med. Fra 1985 ble det slutt på sirenen, og det ble tatt i bruk stille varsling. Samtidig med den nye brannstasjonen kom egen branntelefon, men det måtte fremdeles være vakt. Nå som brannvarslingen gikk til Sandnes, var det den først ankomne i brannstasjonen som mottok beskjed om hvor det brant. Lokalkunnskap var nødvendig. Det ble rapportert om brann i Brevik, og brannbil og mannskap kjørte til Breivik på Hommersåk – mens brannen egentlig var på Breivik ved Bergsagel.

Det ble meldt om lynnedslag og storbrann på Høle. Det gikk vel fort innover den svingete veien, og sjåføren ble tilsnakket av sidemannen med at ”det brenner sikkert når vi kommer frem òg”.

Det var stor stas for ungene på Hommersåk når den årlige ”miniøvelsen” til brannmannskapet ble avholdt 16. mai. Pumpen ble startet og slangene lagt i Stemmen – så ble hele ”Krossen” spylt. Med bjørk og flaggpynt i gjerdet rundt Hommersåk skole var alt klart til 17. mai.

Den gang som nå var brannvesenet et fast og populært innslag i Latbrandstoget. Ofte forekom de også på ”plakaten” – dette var spesielt om de gjennom året hadde utmerket seg med for eksempel at de hadde mistet pumpen i en sving på vei til brannen, eller om brannbilen hadde fått motorstopp.

For å vise behovet for ny brannbil deltok brannvesenet i en ulovlig aksjon med den gamle stigebilen i Folketoget på Sandnes – formålet var å få ny brannbil til bygda.

 

Stasjonen huser i dag:
1 Utrykningskjøretøy/mannskapsbil
1 Fremskutt enhet
Utrykningskjøretøyet er utstyrt med hjertestarter og oksygen

Stasjonen har 16 deltidsmannskaper fordelt på 4 vaktlag. Mannskapene er aktive i bygdemiljøet utenom innsats, med informasjon og demonstrasjoner om virksomheten og de trår gjerne til på dugnad for bygdas ve og vel.